Litt nostalgi igjen

Jeg titter av og til inn i skapet og ser dette vakre kinesiske teserviset, som så altfor sjelden blir brukt.

Disse har jeg fått etter mine foreldre. Tenker tilbake til min barndom da jeg husker at serviset ofte var framme.

Mamma og pappa hadde mange venner som stakk innom, og jeg kan også godt huske en hvit duk med engelsk broderi, og serviset.

Koppene og asjettene er så tynne, så tynne, og lett i vekt. Mamma var glad i serviset, og nok litt redd for det også.

Jeg er så heldig å få lov til å ha et barnebarn som er fra China, og det blir nok hun som får overta disse 🙂

Det er et ganske tradisjonsrikt land, China, når det gjelder å drikke te.

Kinesiske planter: TE  Camellia sinensis 

Te lages av bladene på en eviggrønn busk (eller lite tre – i naturen opptil 10 m høy, men på teplantasjene får den sjelden bli større enn 2-3 m). Bladene er blanke og stive, litt læraktige, omtrent som laurbærblader. Unge blader (“pekoe”) gir den beste teen. De aller minste, nyeste skuddene (“tips”) regnes for å være den aller beste, og er høyt verdsatt. Den er så kostbar at den sjelden selges i Norge. Eldre, grovere blader (“souchong”) gir teen en lett røyksmak. 

Tebusken stammer opprinnelig fra Assam-området i grenselandet mellom Kina og India. Man tror at kineserne var de første som dyrket den, men den har vært dyrket så lenge at vi ikke kan vite noe helt sikkert om hvor eller hvordan denne dyrkingen begynte. Det finnes en rekke sorter, tilpasset forskjellige klima- og dyrkingsforhold. Tebusken er i utgangspunktet en fjellbusk og tåler kjølige temperaturer, men ikke tæle eller langvarig frost. Den tåler store temperatursvingninger – kalde netter og varme, solrike dager. Bladenes innhold av aromastoffer, som gir teen smak, varierer med klima og jordsmonn, og i forskjellige områder dyrker man derfor “sin” karakteristiske te. 

Bladene plukkes for hånd flere ganger i året. Den videre prosessen gir enten grønn eller svart te. Grønn te lages av blader som bare er tørket, mens bladene i svart te er både tørket og gjæret. En mellomtype er oolong-te, som er delvis gjæret, og deretter ofte tilsatt jasminblomster eller andre naturlige parfymer. Grønn te kan være nokså bitter; gjæringsprosessen mildner bitterstoffene i bladene. I Vesten er det den svarte teen som er best kjent, men i Kina og i resten av Asia er den grønne, bitre teen like mye eller mer brukt. Te inneholder koffein, garvesyre, aromatiske oljer og fargestoffer. 

Te uten tilsetninger inneholder ingen kalorier. De fleste tesorter inneholder mindre koffein enn kaffe, men den har likevel en lignende oppkvikkende funksjon. Den har i uminnelige tider vært brukt av mediterende buddhistmunker som et hjelpemiddel til å holde seg våken i lange perioder. Den drikkes over hele Asia, av fattig og rik, fra blikk-krus eller de fineste porselenskopper, til frokost, lunsj og middag; den finnes i utallige varianter, til hverdagsbruk og til festlige eller høytidelige anledninger. 

Teen kom til Europa på 1600-tallet og ble særlig populær – og økonomisk viktig – i England. Den europeiske smaken for den mildere, svarte teen eller parfymert oolong-te gjorde at produksjonen av disse teene for eksport ble økt, og moderne produksjonsmetoder for tørking og gjæring utviklet. “Klassisk” kinesisk te selges i sammenpressede blokker av tørre teblader, og disse blokkene eksporteres fortsatt til det asiatiske markedet. Det meste av den teen som eksporteres til Vesten, derimot, er ferdig opphakket og klar til bruk, enten i løs vekt eller i teposer. I kinesiske butikker her i Oslo kan du imidlertid noen ganger finne disse tradisjonelle blokkene. Utvalget av tesorter, både grønne og svarte, har i det hele tatt blitt mye større her i de siste 10-20 årene, og hvis du er glad i te, kan du nå få kjøpt teer fra mange forskjellige områder i Kina og andre asiatiske land og teste dem selv. Variasjonene i smak, farge og virkning (koffeininnhold) er store. 

I Botanisk hage finner du tebusken i Middelhavsrommet i Palmehuset. (I botanikken brukes begrepet “middelhavsplanter” (eller mediterrane planter) om planter fra et bestemt klima, ikke et bestemt geografisk område. Det karakteristiske klimaet i middelhavslandene finnes også en rekke andre steder i verden, og floraen i alle disse områdene kalles med en fellesbetegnelse middelhavsplanter selv om de – som tebusken – vokser et helt annet sted enn ved Middelhavet.)

Artikkelen over er tatt herfra

Ha en super lørdagskveld !

Beste hilsen