Lille John
Han er noe for seg selv, denne lille gutten.
Snill som dagen er lang.
Altfor snill, faktisk.
Han tar aldri igjen med noen av de andre hundene.
I det hele tatt kan han sammenlignes med “oksen Ferdinand“, som bare luktet på blomstene.
Det at han aldri tar igjen, gjør at de andre til tider kan være ekstra plagsomme mot ham.
De kan trenge han opp i et hjørne, eller få han til å ligge underkastet leeenge..
Eller de “straffer” han når han er med i bjeffekoret. Han får ikke lov til å bry seg i det hele tatt.
Slik var han som valp også. De to storesøstrene hans var på lag mot han.
Da dukket han bare ned i teppet med hodet, og lå musestille til de ikke fant ham interessant lenger.
Det siste er at han blir slept etter halen rundt hele golvet, og han lar det skje.
Han legger seg paddeflat hver gang.
Her er en liten videosnutt fra hans valpetid:
Heldigvis er det ikke slik hele tiden, men han blir jo stadig vekk minnet på at han ikke har noe han skal ha sagt..
Han er bare ett år, og jeg har lenge tenkt på at han burde hatt et avlastningshjem, som kunne gjøre at han kunne fått det bedre i hverdagen.
I går fant jeg menneskene jeg har tenkt på, gjennom hun som eier mammaen til Jon.
Et voksent ektepar som har erfaring med pelsrase, og som kan tenke seg å prøve ham ut.
Der får han være alenehund og få mye oppmerksomhet. Han er godt sosialisert,
og fant seg glad tilrette med det samme.
Det ser ut til å gå bedre enn jeg trodde. Han stortrives !
Og så bare 5 minutter herfra.
Så får vi se om de neste dagene blir like vellykket.
Jeg sammenligner dette litt med barn som blir store og flytter ut av hjemmet.
Man savner dem jo, og så er det så koselig hver gang de kommer på besøk. Mer om John finner du HER
Ha en fin weekend, alle. Klem fra
Комментарии